Imponerende fra Kongsberg via Notodden

Jeg veit egentlig ikke noe særlig om Rita Engedalen bortsett fra det som står å lese i coveret, og at hun opptrer jevnlig rundt om på festivaler i Norge. Jeg har fått med meg at mange mener hun minner om Janis Joplin, og selv omtaler hun nevnte Joplin som sin evige favoritt i tekstheftet. Likevel må jeg umiddelbart få si at Engedalen på ingen måte faller i Joplins hylefelle (syng så hest og høyt som mulig, så er det blues, er det ikke det da?). Tvert i mot. Hun utviser stor kontroll over stemmen og lar låtvalget avgjøre hvor mye kraft hun skal bruke. Blues må ikke absolutt spilles høyt for å være kraftfull, noe denne plata er et tydelig bevis på.

Foruten Engedalen er det nødvendig å nevne et par andre suksessfaktorer på denne utgivelsen. Notodden-mafiaen bidrar med utsøkt backing gjennom hele plata, og det er spesielt grunn til å nevne gitarist Morten Omlid, som altfor ofte utelates når Norges beste bluesgitarister ramses opp. Her gjør han en ikke mindre en imponerende forestilling - det være seg akustisk, på slide eller med fete Jimmie Vaughan-riff. Det andre som må nevnes er den organiske lyden som Steve Wold skaper i sitt Juke Joint Studio i Notodden. Plata er tatt opp 100 prosent analogt, og det høres sinnssykt deilig ut. Jeg må le når jeg tenker hvor langt fremme mange bluesartister er på dette området. Blant rockerne er det vel hittil bare Cato Salsa og Øystein Greni som skjønner hvor mye fetere det låter når du bruker analogt utstyr og innspillingsteknikk.

Vel, hva med plata. Den begynner selvsikkert som f... med Omlid som komper Engedalen på kassegitar. Det er alt. Likevel sitter Trouble in Mind som et skudd. På Engedalens egen Walk On, skrevet sammen med Wold som også bidrar med slide og vokal, blir en sjelfull call-and-response seanse mellom de to sangerne. Så er det tid for å rocke, og da mener jeg ikke bluesrocke, men rocke som T-Birds gjør. Omlid ankrer Real Man med et hissig komp, og Engedalen får plass til å vise hvilken kraft som bor i stemmen hennes. Deretter er vi i Mississisippi med Juke Joint Yodel, komplett med en Kimbrough/Burnside-slide fra Omlid og en aldeles herlig solo. Haugen og Aasland sikrer at dette sitter som et skudd også rytmemessig.

På Shine With Me gjør Rita alt selv, og likevel blir dette en av de mest kraftfulle låtene på plata! Ikke rart Engedalen fant tonen med Jessie Mae Hemphill da hun besøkte henne i Mississippi i forkant av denne utgivelsen! Sister Town synes jeg ikke er like sterk, men så blir alt godt igjen idet What Good Can Drinkin' Do spraker ut av høytalerne og du blir hensatt til en veranda i sørstatene med vaskebrett som rytme og flerstemt sang. Shake a Hand leveres i Lou Ann Bartons ånd, med Omlid som Denny Freeman/Jimmie Vaughan. Kult! Selveste Eric Andersen bidrar med duettsang på den John Lee Hooker-inspirerte Angel In Disguise.

Jeg ble positivt overrasket over Hear My Song, ikke minst i forhold til hvor mye musikerne har fått ut av materialet og hvilken forståelse de legger for dagen. Denne anbefales til alle som kunne tenke seg litt annerledes norsk blues enn hva alle herrene med gitar kan presentere.

- Thomas Andersen, 06.04.2005

I really don't know too much about Rita Engedalen, beside what one can read from the cover. She's a regular at Norwegian blues festivals, and I've heard people compare her to Janis Joplin - she even mentions Joplin as her own favourite in the liner notes. Still, I prefer Engedalen's control to Joplin's screaming (just scream out loud, and it's blues...), the way Rita modulates the power of her delivery to fit the songs proves that blues doesn't have to be loud to be forceful.

Another big factor in this recording's success is the presence of the "Notodden mafia". Especially noteworthy is guitarist Morten Omlid, who deserves a place on the list of the country's best blues guitarists. His performance, on acoustic, slide or electric, is impressive. Another essential ingredient is the organic sound that engineer Steve Wold conjures up in his Juke Jount Studio. This is a 100% analog recording, and the sound is wonderful. The blues artists seem to be leading the pack in this area - only a few rock outfits here in Norway seem to have realized the benefits of analog sound recording; Cato Salsa and Øystein Greni (Big Bang) being among the few cognoscenti that come to mind.

Now, about the album. It's a quite cocky start, with Omlid backing Engedalen on acoustic guitar. That's all. Still, Trouble in Mind hits bullseye. On Engedalen's Walk On (co-written by Wold, who contributes on slide and vocals), there's a beautiful call-and-response between the two singers. Then it's time to rock, and I'm not talking about blues rock, but rock like the T-Birds. Omlid draws up a steaming backing, and Engedalen shows us the power of her voice. Then it's back to Mississippi with Juke Joint Yodel, complete with Burnside-slide and a great solo by Omlid. The rhythm section, Haugen and Aasland, keeps the groove planted.

On Shine With Me, Rita does it all herself, and the result is one of the most powerful songs on the album. No wonder Engedalen and Jessie Mae Hemphill hit it off when they met in Mississippi just prior to this recording session! Sister Town is a bit more forgettable, but when What Good Can Drinkin' Do jumps out of the speakers and transports you to a Southern porch, everything is wonderful again. Shake a Hand is delivered in a Lou Ann Barton spirit, with Omlid playing Jimmi Vaughan. Cool! Eric Andresen himself contributes on the Jon Lee Hooker-inspired duet Angel In Disguise.

Hear My Song was a positive surprise, not least because the musicians display such an understanding and love of the material. If you're looking for Norwegian blues that's not the standard "guys with guitars", this record is a great alternative.

This capsule review is based on the full length, Norwegian language review by Thomas Andersen, published 06.04.2005